Om Hunerne


 


Oppgave

Opppgave kommer

Kilde

Kilde 1: Om Hunerne

Den romerske historieskriveren Marcellinus som levde på 400-tallet, karakteriserer hunerne slik:

Når det gjelder barbari og villskap overgår hunerne alt man kan forestille seg. De undersetsige kroppene deres med de kraftige lemmene og uforholdsmessig store hodene får dem til å ligne vanskapninger. Maten som de spiser ukokt og ukrydret består av ville urter og kjøtt som de får mørt ved å legge det mellom sadelen og ryggen til hesten. Påkledningen er en enkel kjortel som de har på til den faller av dem. Hele livet sitt sitter de på hesteryggen, snart overskrevs, snart sidelengs som kvinner. Alt foretar de seg til hest, de kjøper og selger, spiser og drikker, og sover lenet mot hestens hals. Hunerne er ustadige og troløse, uberegnelige som vinden. Hva som er ærefullt eller skjendig har de ikke mer forstand på enn umælende dyr.

Kilde 2: Om Attila

I 450 sendte den østromerske keiseren Marcian utsendinger for å forhandle om noen hunere som hadde søkt asyl i det østromerske riket. Utsendingene ble med på jakt og etterpå i gjestebud med Attila. De beskriver møtet slik:

Vi stod på terskelen til salen rett overfor Attila. Etter landets skikk rakte munnskjenkene oss straks et beger. Før vi kunne sette oss, måtte vi drikke velkomstskål. Stolene stod langs veggene. Midt i rommet satt Attila på en divan. Hedersplassene var til høyre for Attila. Den eldste sønnen satt på samme divan som Attila, men langt fra ham. Av ærbødighet for sin far satt han med nedslåtte øyne. (…)

Først kom en av Attilas tjenere med et fat kjøtt. Etter ham kom andre med brød og annet. Vi og hunerne spiste på sølvtallerkener, men Attila selv spiste av en tretallerken. Han viste seg også ellers å være svært fordringsløs. Gjestene drakk av gull- eller sølvbegere, mens Attila drakk av trebeger. Klærne hans var også meget enkle. (…) Verken sverdet hans eller sandalene hans var som de andres smykket med gull og edelstener. Snart ble et nytt fat med mer mat båret inn. (…)

Ved mørkets frembrudd ble faklene tent. To sangere trådte fram for Attila og priste hans seire og tapperhet. Alle gledet seg over de to sangerne. En del gledet seg over selve sangen, andre ble henrykket ved tanken på de krigene som de hadde deltatt i, mens andre felte tårer fordi de var blitt for gamle og svake til å vise sitt mot. Deretter opptrådte et par narrer. De vakte alminnelig munterhet på grunn av klærne sine og det kaudervelsk de snakket. Alle lo, unntatt Attila. Han satt med ubevegelig ansikt, og viste ikke sin glede på annen måte enn ved å se vennlig på sin yngste sønn, Ernas, som var kommet inn og stod ved siden av ham. Han strøk ham vennlig over kinnet. Da jeg undret meg over at Attila ikke brydde seg om de andre sønnene sine, forklarte man meg at Attilas astrologer hadde erklært at hans slekt skulle gå under, men oppstå på nytt gjennom hans yngste sønn.

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 23.08.2007

© Cappelen Damm AS