Om pesten i Europa

Svartedauden kom til den norditalienske byen Firenze i 1348. I løpet av noen år døde over 60 prosent av befolkningen. Dikteren Boccaccio skildret hvordan pesten herjet i byen.


 


 

Oppgave

  1. Hva slags kilde er dette?
  2. Hvilke symptomer på pesten beskriver forfatteren? Sammenlikn dette med lærebokas omtale av pesten (s. 102 - 106).
  3. Hva mener forfatteren er årsaken til pesten? Bruk læreboka til å finne ut om denne oppfatningen var relevant for samtida.

Kilde

Fra Decameronen

I året tretten hundre og førti åtte etter Guds sønns fødsel ble hele den gode byen Firenze, den vakreste byen i hele Italia, rammet av den dødbringende sotten som Guds rettferdige vrede hadde sendt over oss dødelige (…) på grunn av himmellegemenes bevegelse og våre egne misgjerninger. Den hadde brutt ut noen år tidligere i de østlige områdene, der den hadde drept en utrolig mengde mennesker. Derfra hadde den uten hvile spredt seg fra sted til sted, til den også omfattet Vesten med død og undergang.

Mot den maktet menneskelig kløkt og forutseenhet intet. Det var forgjeves at vår by ble renset for mye urenslighet av personer som ble satt til å gjøre det, eller at enhver syk ble nektet adgang til den, og mange gode råd ble gitt til bekjempelse av sykdommen. Heller ikke ydmyke bønner eller tallrike prosesjoner av andektige var til noen nytte, og omkring begynnelsen av våren dette året begynte den redselsfulle sotten på ufattelig måte å vise sine smertebringende tegn.

Pestens symptomer
Dog ble ikke den uunngåelige død varslet ved neseblødninger som i Orienten, men da sykdommen begynte, oppstod det svulster i lysken eller armhulen hos både menn og kvinner. Noen svulster ble så store som et vanlig eple eller et egg, og av allmuen fikk de navnet pestbyller. I løpet av kort tid begynte de dødbringende byllene også å vise seg på alle andre deler av kroppen. Samtidig endret sykdommen karakter og viste seg også hos mange som svarte eller gustne flekker på armer eller lår og på hvilken som helst annen del av kroppen.

 Verken lege eller medisin syntes å være til noen nytte overfor denne sotten. For om det nå lå i sottens natur eller i uvitenheten hos de praktiserende som vokste meget raskt i antall, siden menn og kvinner hadde sluttet seg til de leger som virkelig hadde utdanning, – nok er det at man ikke forstod grunnen til at den hadde oppstått. Derfor kunne man ikke bare velge de riktige midler mot den, slik at bare få kom seg, og nesten alle døde omtrent tre dager etter at tegnene viste seg, som oftest uten feber eller andre komplikasjoner.

Smittefaren
Sykdommens kraft var så mye større, som den ved personlig omgang spredte seg fra syke til sunne, som ilden gjør det, når tørre eller fettede saker legges tett ved den. Ikke bare samtale og berøring med de syke brakte de friske sykdom og død, men bare det å røre ved klær eller annet som den syke hadde berørt, kunne påføre den berørte sykdommen. Det jeg nå skal si, lyder utrolig, og hvis jeg ikke hadde sett det med egne øyne, ville jeg ikke våget å fortelle om det, selv om jeg hadde hatt det fra en aldri så troverdig kilde. Det var nemlig ikke nok med at sykdommen bredte seg fra mann til mann, men hva mer var, også andre levende vesener enn mennesker ble ikke bare smittet, men endog drept av den ved å berøre etterlatenskapene til en død. Således så jeg en dag med egne øyne hvordan to svin med tenner og tryne rotet i noen filler som hadde tilhørt en pestsyk og var blitt kaset ut på gaten, og på kort tid falt de døde om på fillene under trekninger som om de hadde fått gift!

Legemidler mot sotten
Av disse og liknende eller enda vektigere grunner oppstod det hos dem som fikk leve, forskjellige fryktelige ideer, som nesten alle fikk folk til på en grusom måte å la de syke i stikken, da enhver trodde at de på denne måten kunne redde sitt eget skinn. Således mente noen at et måteholdent liv (…) hjalp godt til å unngå enhver katastrofe. Derfor sluttet de seg sammen i grupper som levde for seg selv, idet de i fellesskap lukket seg inne i hus der ingen sykdom fantes.

Andre hevdet tvert imot at det sikreste vern mot et så stort onde var sang og begerklang og tilfredsstillelse av alle lyster samt latter og spott over alt som skjedde. Derfor vaklet de dag og natt fra vertshus til vertshus og drakk uten mål og måte (…)

Dette var så mye lettere å få til, siden nesten enhver hadde gitt opp håpet om å få leve og brydde seg ikke om seg og sitt, slik at de fleste husene var blitt felles eie og ble benyttet av fremmede som om de var deres hjem.

Moralsk forfall
Til denne elendigheten kom også at de menneskelige og guddommelige lovenes myndighet var gått fullstendig i forfall, siden deres embetsmenn og utøvere som alle andre var døde, syke eller hadde mistet sine underordnede. Derfor kunne de ikke røkte sine embeter, og enhver kunne gjøre som han ville. Dessuten var det en tredje gruppe som hadde valgt en mellomvei mellom de to forutgående. De unnlot å knipe på maten som de første og holdt større måte med drikk og andre utskeielser enn de siste, slik at de uten å overdrive nøt livets goder og gikk fritt omkring med blomster, duftende urter eller sterke krydder i hånden. De førte dem ofte opp til nesen, siden de mente at denne lukten styrket hjernen. Derfor var luften overalt tung og svanger med stanken av lik, sykdom og legemidler.

Atter andre mente at det ikke fantes noe annet middel mot sotten enn å flykte fra den. Drevet av denne innskytelsen forlot mange menn og kvinner, uten å bekymre seg over annet enn seg selv, sin egen by og sine hus så vel som slekt og eiendom og søkte til andre steder, som om Guds rettferdige vrede ikke kunne følge dem dit.

Av alle disse menneskene som tenkte så ulikt, døde ikke alle, men heller ikke alle unnslapp, og mange av dem som ble syke, hadde mens de var friske gitt et eksempel for andre, som nå uten å nøle lot dem i stikken, slik at de syknet hen i ensomhet.

Ikke nok med at den ene borgeren ikke enset den andre, og at nabo ikke bekymret seg om nabo, og slektninger bare sjelden og da på lang avstand talte med hverandre. Men så stor var den frykten som hadde hjemsøkt menneskenes bryst, at bror lot bror i stikken, onkelen sin nevø, søsteren sin bror, og ofte også kona sin mann, ja, som verre var og nesten trolig, selv fedre og mødre anså ikke deres egne barn å være verdig til deres pleie, som om de ikke hadde noe med dem å gjøre. (…)

Så stor var Himmelens og kanskje også menneskenes ondskap, at det mellom mars og den følgende juli sikkert døde over hundre tusen menneskelige vesener innenfor byen Firenzes murer, skjønt man før pestens utbrudd ikke hadde visst at det fantes så mange innbyggere. Hvor mange store palasser, vakre hus og adelige borger som til da hadde vrimlet med tjenerskap og herrer og fruer, hadde ikke nå tapt alt, selv den ringeste tjener? Hvor mange berømte slekter, store arvegods, berømte rikdommer så man ikke nå uten rettmessig arving?

Oppgaver

Om pesten i Europa
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 27.11.2008

© Cappelen Damm AS