Kristningen av Norge

To av de personen som var viktige for kristningen av Norge kunne ta i bruk svært tøffe metoder for å nå målene sine.  

 
Slik forteller Snorre om Olav Tryggvasons  og Olav den helliges metoder for å kristne folket.
 
 
 
 
 
 
 
 

Oppgave

  1. Hvor pålitelige tror du disse fortellingene er. Gi en kildekritisk vurdering av dem.
  2.  De to kongene går fram med ulike metoder for å omvende folket til kristendommen. Forklar forskjellene. Hvilken metode tror du er mest effektiv?
  3. Hvorfor var det så viktig for kongene at folk ble kristne?
  4. Les om ”Privatkirkeordningen” på side 233 i læreboka. Finner du eksempel på dette i kildene?

Kilde

Om Olav Trygvasons metoder

Kong Olav gikk straks opp til garden med følget, de gikk til det loftet Raud (Raud den ramme, stormann på Godøy i Saltfjorden) sov i, brøt det opp og løp inn der. Raud ble tatt til fange og bundet, og av de andre som var der inne, ble noen drept og noen tatt til fange. Så gikk kongsmennene til det huset som huskarene til Raud sov i, der ble noen drept, noen bundet og noen banket. Nå lot kongen Raud føre fram for seg og bød ham å la seg døpe. ”Da skal jeg ikke ta fra deg det du eier,”  sa kongen, ”men jeg skal være din venn, om du kan stelle deg slik.” Raud ropte og skreik mot ham, han sa han aldri ville tro på Krist, og spottet Gud fælt. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som var.
Så lot kongen folk ta og binde ham med ryggen mot en stokk, han lot dem sette en pinne mellom tennene på ham, slik at munnen stod åpen. Så lot kongen ta en lyngorm og sette foran munnen på ham, men ormen ville ikke inn i munnen, den krøkte seg bort, for Raud blåste mot den. Da lot kongen ta en kvannstilk som var som et rør, og sette i munnen på Raud, noen sier forresten at det var luren sin kongen lot sette i munnen på ham. Så slapp han ormen inn der og kjørte ei gloende jernstang inn etter den. Da krøkte ormen seg inn i munnen på Raud, og videre ned gjennom halsen og skar seg ut i sida. Slik mistet Raud livet.
Fra: Norges kongesagaer. Gyldendal 1979.

Om Olav den helliges metoder

Olav den hellige er i Gudbrandsdalen for å få vinne folket over til kristendommen. Her får han iherdig motstand fra Dale-Gudbrand, en lokal stormann med mye makt. Snorre skriver om møtet:  
På den ene sida satt bøndene og på den andre kongen og hans folk. Så stod Dale-Gudbrand opp og sa: ”Hvor er nå din gud, konge ? Jeg skulle tro at han holder ikke hakeskjegget svært høyt i dag. Og jeg synes det ser ut til at dere skryter noe mindre nå enn forrige dagen, både du og denne hornete karen som dere kaller biskop, og som sitter der ved sida av deg. For nå er vår gud (1) kommet, han som rår for alt, og han ser på dere med kvasse øyne. Jeg ser at nå er dere fulle av redsel og tør snaut se opp med øynene. La nå trollskapen deres falle, og tro på vår gud som har all makt over dere i si hand”. Og slik sluttet talen.
Kongen sa til Kolbein (en av Olav mest betrodde menn): ”Om det skulle hende at de kommer til å se bort fra guden sin mens jeg taler, så slå til ham så hardt du kan med lurken (klubbe). Så stod kongen opp og sa :”Du har sagt mangt og mye til oss nå på morgenen. Du synes det er underlig at du ikke kan se guden vår, men nå venter vi at han snart kommer til oss. Du skremmer oss med guden din, som er både blind og døv og verken kan frelse seg sjøl eller andre, og som ikke kan komme av flekken uten at noen bærer ham. Men nå tror jeg ikke det er lenge før det går ham ille. Se opp nå, og se mot øst, der kommer vår gud med stort lys!”.
 Da rant sola, og alle bøndene så på sola. I det samme slo Kolbein til guden deres slik at den gikk helt i stykker, og der løp det ut mus så store som katter, og øgler og ormer. Bøndene ble så redde at de rømte, noen til skipene, men da de skjøv ut skipene, så rant det vann i dem så de ble fulle, og bøndene kunne ikke komme ut på dem; og de som løp til hestene, fant dem ikke. 
Så lot kongen bøndene kalle til seg, og sa han ville tale med dem. Bøndene vendte da tilbake, og de satte ting, og kongen stod opp og talte: ”Jeg vet ikke”, sa han, ”hva alt dette ståket og den løpingen som dere driver med skal være til. Her kan dere se nå hvor mye guden deres makter, han som dere bar gull og sølv og mat og drikke til. Nå så vi hva slags vetter som hadde godt av det, det var mus og ormer, øgler og padder. Det er verst for dem som tror på slikt og ikke vil holde opp med dumhetene sine. Ta gullet deres og de kostbarhetene som ligger og flyter her utover vollen, ta det med hjem og gi det til kvinnene deres, og heng det ikke mer på stokk eller stein. Men her hos oss er det to vilkår, enten at dere tar kristen tro nå, eller at dere kjemper med meg i dag. Og så får den få seieren i dag som han vil, den guden vi tror på.”
Da stod Gudbrand opp og sa :”Vi har lidd stor skade på guden vår. Men ettersom han likevel ikke kunne hjelpe oss, så vil vi nå tro på den guden som du tror på.” Og så tok de kristen tro alle sammen. Så døpte biskopen Gudbrand og sønn hans og satte igjen prester der. De skiltes som venner de som før var uvenner, og Gudbrand lot bygge en kirke i Gudbrandsdalen.
1 Den lokale guden var Tor med hammeren. En enorm trefigur som var hul innvendig, ikledd gull og sølv. Hver dag fikk han mat, fire brødskiver og kjøtt.
Fra: Snorres kongesagaer. Gyldendal 1979.
 
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 16.05.2007

© Cappelen Damm AS