Kilder

En historisk kilde er noe som kan gi oss svar på spørsmål vi stiller om fortiden. For å kunne vurdere dette trenger historikeren kunnskaper om ulike kildetyper og kriterier for kildekritikk. Kildekunnskap er ikke bare nødvendig for historikere, men for alle mennesker i det moderne informasjonssamfunnet.

Skriftlige og ikke-skriftlige kilder

Det går et hovedskille mellom skriftlige og ikke-skriftlige historiske kilder. Det finnes minimalt med skriftlige kilder fra forhistorisk tid, det vil si perioden fra mennesket ble til for omtrent 120 000 år siden og fram til omtrent 3000 før Kristus. Det at det ikke finnes skriftlig kildemateriale fra denne tiden, har gitt perioden betegnelsen forhistorisk tid. I Norge har vi skriftlige kilder fra vikingtidens begynnelse, cirka år 800. Vi kaller derfor perioden før vikingtiden for forhistorisk tid i vårt land. For å finne ut mer om forhistorien må man først og fremst studere arkeologiske funn.
 
I arbeidet med kilder er det nødvendig å kjenne noen sentrale begreper. I det følgende skal vi se nærmere på hva som menes med begrepene levning, talende og stumme kilder, normative og berettende kilder, samt primær- og sekundære kilder.
 

Kilden som levning

Alle kilder er levninger, det vil si en rest fra fortiden. Når vi bruker en kilde som levning, er vi opptatt av hva kilden kan fortelle om tiden den er fra. Det er derfor forskjell på å bruke en kilde som beretning i forhold til å bruke den som levning. Når vi bruker den som beretning, er vi opptatt av hva kilden konkret forteller om en hendelse. Og når vi bruker den som levning, undersøker vi hva kilden forteller om opphavspersonen og situasjonen den ble til i.
 
La oss ta Snorres kongesagaer, Heimskringla, som et eksempel. Her forteller Snorre historien om norske konger fra vikingtiden til 1177. Når vi bruker Heimskringla som beretning, fokuserer vi på hva som fortelles om disse kongene og deres liv. Samtidig er det verdt å merke seg at Heimskringla ikke ble skrevet før i 1220-årene. Hvis vi skal bruke denne kilden som levning, retter vi fokuset mot Snorre som forfatter og hvilket preg Heimskringla har fra tiden Snorre skrev den. I hvilken grad kan for eksempel Snorre ha vært påvirket av egne erfaringer og fra ideer, normer og holdninger på nettopp 1200-tallet da han skrev sagaene?
 
 

Talende og stumme kilder

En stum kilde er en gjenstand, for eksempel en øks, en hjelm, et klesplagg osv. som ikke inneholder noe uttrykt budskap. Stumme kilder kan likevel indirekte fortelle oss mye som levninger. Hvis vi studerer hvordan en gjenstand er laget, kan vi danne oss et bilde av samfunnets tekniske nivå. Ved å studere hva gjenstanden kan ha blitt brukt til, kan vi danne oss bilder av ulike behov, holdninger og ideer hos menneskene som brukte den. Talende kilder inneholder derimot et budskap, i form av tekst, bilder, symboler, lyd eller film.
 

Normative og berettende kilder

Blant de talende kildene finner vi begreper som normative kilder og berettende (også kalt kognitive) kilder. Normative kilder er lover, regler, traktater, målsettinger, partiprogrammer og annet som viser noe man ønsker å oppnå, eller hvordan man mener ting bør være. Normative kilder kan ikke brukes som beretninger, fordi de ikke sier noe om hvordan ting har fungert i praksis. En lovtekst i seg selv forteller oss for eksempel ikke noe om loven i virkeligheten ble fulgt. Et annet eksempel er valgprogrammer der politiske partier skriver om hva de vil gjøre hvis de får nok stemmer til å bli godt representert i en nasjonalforsamling eller til å danne regjering. Slike løfter har det ofte vist seg vanskelig å holde! 
 
Derfor kan en normativ kilde bare brukes som levning. Da prøver vi å finne ut mest mulig om opphavspersonen og opphavssituasjonen: Hvorfor lagde man denne loven eller disse reglene, eller hvorfor lovte man akkurat dette? Og ikke minst: Hva forteller dette om behov, holdninger og ideer hos menneskene på denne tiden?
 
En beretning forteller om noe som har skjedd. Her skiller vi mellom førstehåndsberetninger og andrehåndsberetninger. En førstehåndberetning kommer fra en som selv har opplevd en hendelse, mens en andrehåndberetning kommer fra noen som gjenforteller noe de har hørt fra andre. Som oftest er førstehåndsberetningene mest interessante for oss. Samtidig skal vi ikke stole blindt på at det som fortelles, er helt dekkende for hva som skjedde. Personen som forteller, kan være svært subjektiv eller ting kan ha blitt glemt, og kanskje har heller ikke personen hatt tilstrekkelig kunnskaper til å forstå hendelsene.
 
Dagbøker er interessante førstehåndsberetninger fordi de som regel skrives fortløpende etter en hendelse. Det reduserer faren for at ting blir glemt. Dagbøkene sier også noe om hvordan man opplever ting nettopp der og da. Samtidig må vi være kritiske til innholdet i dagbøker, spesielt hvis de er skrevet av politikere og andre kjente personer som har i bakhodet at dagbøkene senere kan bli lest av mange andre. Da kan man komme til å skrive på en måte som framstiller ens egen rolle i hendelser mest mulig positivt.
 
Nå er det ikke slik at kilder bare er normative eller berettende. Mange kilder vil inneholde innslag av begge deler. For å finne ut av dette bør man stille spørsmålet: Forteller kilden om noe man ønsker å oppnå eller hvordan man ønsker at ting skal være, eller beskriver den noe som har skjedd? Hvis begge disse spørsmålene kan besvares med ja, er kilden både normativ og berettende.
 

Primærkilder og sekundærkilder

En primærkilde er selve originalkilden fra en hendelse. Slike kilder er det ikke ofte vi arbeider med i skolen. Da må vi i så fall oppsøke et museum, et arkiv eller andre steder der originalkilder oppbevares. Hvis originalkilden ikke lenger eksisterer, blir den kilden som ligger nærmest hendelsen i tid, å regne som primærkilde. Andre utgaver av kilden blir derfor sekundærkilder. I skolen vil du ofte møte kilder som er oversatt fra gresk, latin og andre språk til norsk. Dette blir da etter en noe streng definisjon å regne som sekundærkilder. En oversettelse kan for eksempel medføre at innholdsmessige nyanser går tapt. Det beste er derfor om vi har kunnskaper til å lese kilder på originalspråket.
 
Om du skulle kalle en nøyaktig kopi eller direkte oversatt kilde for primærkilde, er dette likevel ikke direkte feil. Det som derimot er viktig, er at du understreker at du tar forbehold om at primærkilden faktisk er nøyaktig gjengitt eller oversatt.
 

Andre kildebegreper

Blant kildene som historikere benytter, finner vi også folketellinger og kirkebøker som blant annet viser antall mennesker bosatt i et område. Hvis disse opplysningene er knyttet til navngitte personer, kalles kildene nominative.
 
For deg som elev vil læreboka, oppslagsverk og lignende være kilder til kunnskap om historiske emner. Historiefaglig regnes derimot ikke dette som kilder, men som litteratur basert på kildestudier eller annen litteratur om historiske emner. Det blir derfor riktigere å bruke begrepet historiske framstillinger om lærebøker og andre bøker om historie.
 
I neste bind om nyere historie vil du lære mer om kilder og metode, blant annet hvordan skjønnlitteratur og medier som aviser og film kan brukes som kilder.
 
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 15.04.2007

© Cappelen Damm AS