Utdrag fra hulelignelsen

- Og nå vil jeg fortelle en lignelse som skal vise hvordan vi mennesker forholder oss til kunnskap og mangel på kunnskap: Forestill deg noen mennesker i et slags underjordisk rom, likesom en hule, der en lang inngang, like bred som selve hulen, åpner seg ut mot lyset. I dette rommet har
de oppholdt seg like fra barndommen, fastbundet både på føttene og om halsen, slik at de må bli på stedet og bare er i stand til å se fremover, da båndene hindrer dem i å dreie hodet. Og bak ryggen deres, et stykke høyere opp, brenner det en lysende ild. Mellom ilden og fangene, og altså høyere oppe i hulen enn fangene, er det en vei. Langs med denne veien må du forestille deg at det er oppført en lav mur, på samme vis som når noen skal vise frem dukketeater(…).
- Ja, det kan jeg godt forestille meg, sa han. 
- Forestill deg nå at langs med denne muren passerer det personer som bærer alle slags gjenstander slik at disse rager opp over muren. Det er både menneskelige skikkelser og dessuten dyr laget av sten og tre og alle slags materialer, og, som det er lett å tenke seg, er det noen av bærerne som taler, og andre som tier stille.
 - Det er da et underlig bilde du beskriver, sa han, og noen underlige fanger.
 - Ja, men de ligner oss, sa jeg. Tror du så at slike mennesker noensinne har kunnet se noe som helst av seg selv og sine venner annet enn de skyggene, som de på grunn av ilden kaster på den delen av huleveggen, som er like overfor dem?
- Nei, hvordan skulle de kunne det, sa han, når de er nødt til å holde hodet stille
gjennom hele livet?
 - Og er ikke forholdet ganske det samme når det gjelder de tingene som blir båret forbi?
 - Jo, naturligvis.
- Dersom de nå var i stand til å tale med hverandre, tror du da ikke at de ville ønske å gi navn til disse forbipasserende tingene som de kan se?
Jo, nødvendigvis.
- Og dersom det nå også fra den innerste del av fengselet fremkom et ekko når en av de forbipasserende talte, tror du at de ville forestille seg at lyden kunne komme fra noe annet enn den forbipasserende skyggen?
- Nei, det tror jeg sannelig ikke, sa han.
- Altså, sa jeg, ville slike mennesker overhodet ikke kunne tenke seg at virkeligheten var noe annet enn skyggene av tingene.
- Nei, det er ganske uimotsigelig.
- Tenk nå over, sa jeg, hvordan det ville være for dem å bli løst fra lenkene og helbredet for deres uforstand, dersom noe slikt noensinne skulle kunne skje med dem. Når en av dem blir løst og tvunget til både å reise seg og snu hodet og bevege seg og vende blikket mot lyset, og når det volder ham smerte å gjøre alt dette, og han på grunn av lysskjæret ikke er i stand til å se
de tingene som han før så skyggene av, hva tror du han vil svare, hvis noen sier til ham
at før så han bare en illusjon, men nå har han et mer korrekt syn, fordi han er
kommet nærmere virkeligheten og har vendt seg mot noe som er mer virkelig? Og
hvis man så viser ham hver enkelt ting av det som passerer forbi, og oppfordrer ham
til å si hva det er for noe, tror du ikke at han da vil bli usikker, og anse det som han
tidligere så for å være mer sant enn det nye som nå blir vist ham?
- Jo, langt mer sant, sa han.
- Men hvis man nå ville tvinge ham til å vende blikket mot selve lyset, tror du ikke at det da i begynnelsen ville gjøre vondt i øynene, og at han ville løpe sin vei og heller vende seg mot skyggene som han er i stand til å se på, og at han ville synes at disse faktisk er tydeligere enn det som nå blir vist ham?
- - Jo, slik ville det gå, sa han.
- Men hvis man nå, sa jeg, ville slepe ham derfra med makt, opp gjennom den stenfulle og bratte hulegangen, og man ikke ville slippe ham før han var trukket helt ut i sollyset, tror du ikke at det ville være en lidelse for ham, og at han ville mislike å bli slept av sted, og at han, når han kom frem i lyset, ville ha øynene så fylte av lysskjæret, at han ikke ville kunne se noe av det som nå kalles for virkelig?
- Nei, det ville han jo ikke kunne, sa han, i alle fall ikke med en gang.
- Han ville altså bli nødt til å venne seg til det, tenker jeg, og i begynnelsen ville han ha lettest for å se skyggene, og deretter speilbildene i vann av mennesker og de andre tingene, og til slutt ville han kunne se tingene selv; og han ville ha lettere for å se opp mot himmelen og det som finnes på
himmelen om natten, når han ser opp mot stjernenes og månens lys, enn om dagen når han ser på solen og solens lys.
- Ja, naturligvis.
- Og helt til sist, tenker jeg, ville han være i stand til å se solen, ikke bilder av den i vann eller på et sted hvor den ikke hører hjemme, men den alene for seg selv på sin egen plass, og han ville kunne betrakte den slik som den virkelig er.
- Nødvendigvis, sa han.
- Og deretter ville han ganske naturlig regne seg til, at den er opphav til årstidene og årenes gang og er herre over alt som finnes i den synlige verden, og også på en måte er årsaken til alt det som han og andre mennesker hittil har kunnet se. - Det er klart, sa han, at det resultatet ville han nå frem til som følge av det foregående.
- Men nå videre, når han minnes sin første bolig og det som dér gjaldt for visdom, og de medfanger som han den gang hadde, tror du så ikke at han vil lykkeønske seg selv på grunn av denne forandringen og synes synd på de andre fangene?
- Jo, det vil han sikkert.
- Men hvis de nå den gang tildelte hverandre æresbevisninger og ros, og det ble gitt belønninger til den som hadde det skarpeste blikk til å se det som passerte forbi, og hadde den beste erindringen om hva som pleide å komme først og sist og på samme tid, og som dermed var best i stand til å slutte seg til hva som ville komme, tror du så at han ville lengte etter dette og
misunne de mennesker, som ble beundret hos dem der nede og hersket blant dem?
Eller ville det gå slik med ham, som det fortelles hos Homer, at han heller ville
foretrekke ”å slite som en slave på marken for dagslønn, hyret av en trengende
mann” og at han ville finne seg i hva som helst, i stedet for å ha den slags forestillinger
og leve på den måten?
- Jeg tror nok, sa han, at han ville foretrekke alt mulig annet fremfor å leve på
den måten.
- Og tenk nå over enda en ting, sa jeg, hvis et slikt menneske igjen steg ned og satte seg på den samme plassen, ville han ikke få øynene fylt av mørke, fordi han plutselig kom inn fra sollyset?
- Jo, det ville han sikkert, sa han.
- Men hvis han på ny skulle konkurrere med dem som hele tiden hadde vært fanger
om å skjelne disse skyggene, mens han fortsatt ser dårlig og ikke har fått øynene
sine tilpasset mørket, og hvis denne tilpasningen skulle ta litt lang tid, ville han så
ikke bli til latter, og ville det ikke bli sagt om ham at etter å ha foretatt oppstigningen
kommer han nå tilbake med ødelagte øyne, og at det ikke var verdt å gjøre noe forsøk
på å stige opp? Og dersom noen skulle prøve å frigjøre fangene og føre dem opp,
ville de da ikke, om de bare kunne få ham i deres makt, til og med ta livet av ham?
- Jo, det ville de sikkert, sa han.
- Dette bilde, sa jeg, må du altså, kjære Glaukon, anvende helt og holdent på det som før ble sagt, slik at du sammenligner det område som åpenbarer seg gjennom synet med fengselets rom, og skinnet av ilden som finnes i det, med solens makt. Og dersom du vet veien opp, og synet av det der oppe forstår sjelens oppstigning til det noetiske (åndelige) område, så vil du ikke ta feil om hva som er min mening med dette.
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 27.06.2007

© Cappelen Damm AS