Kilde: Om den amerikanske grunnloven

Fra Ingrid Semmingsen: En verdensmakt blir til. Aschehoug 1982, s. 97–99.

Om den amerikanske grunnloven(…) Grunnloven av 1787 gav den lovgivende makt til kongressen, som skulle bestå av to avdelinger, senatet og representantenes hus. Medlemmene av representantenes hus skulle velges for to år av gangen ved direkte valg etter de stemmerettsregler som gjaldt i hver enkelt stat. Senatet skulle være en bremse på representantenes hus. Derfor fikk senatorene en funksjonstid på seks år med nyvalg av en tredjedel av gangen hvert annet år. Valg av senatorer var heller ikke opprinnelig lagt direkte i hendene på velgerne. Det ble overlatt til de lovgivende forsamlinger i de enkelte statene. Senatet representerte nemlig enkeltstatene som enheter, mens representantenes hus var folkets forsamling. Først en grunnlovsendring i 1913 gjennomførte direkte valg av senatorer.

Både senatet og representantenes hus fikk rett til å fremsette lovforslag, men alle bevilgningsforslag skulle utgå fra representantenes hus. Ethvert forslag måtte være vedtatt i samme form i begge avdelinger av kongressen før det kunne forelegges for presidenten til undertegnelse. De to kammer fikk på sett og vis veto overfor hverandre. Senatet fikk dessuten funksjoner utenom lovgivnings- og bevilgningssaker. Det skal ratifisere alle avtaler med fremmede makter med minst to tredjedels flertall, og det skal gi sin godkjenning til alle viktigere utnevnelser som presidenten foretar.

Den utøvende myndighet ble tillagt presidenten. Han skulle velges på fire år av en forsamling av valgmenn (elektorer) fra de forskjellige stater. Valgmennene skulle velges etter de regler den lovgivende forsamling i hver enkelt stat måtte bestemme, og antallet av valgmenn skulle være likt det samlede antall senatorer og representanter fra vedkommende stat. Med utviklingen av partivesenet er imidlertid valgmennenes valghandling blitt en formsak. De forente stater har i de siste hundre år stort sett hatt et topartisystem. Partiene nominerer sine presidentkandidater, og de stiller også opp sine kandidater til valgmenn. Valgmennene møter med bundet mandat, og resultatet av presidentvalget er derfor i de fleste tilfeller opplagt så snart det er kjent hvor mange valgmenn hvert av partiene har fått.

Presidenten er den øverste administrator – ikke bare i formen, men også i realiteten. Bortsett fra de tilfeller hvor han må ha senatets godkjenning, har han den avgjørende myndighet på alle områder innenfor forvaltningen. Han har en rekke departementsjefer under seg – deres antall er vokst i årenes løp – men disse danner ikke en regjering i vesteuropeisk forstand. De møter ikke i kongressen og er ikke ansvarlige overfor kongressen, bare overfor presidenten. Presidenten kan forelegge dem saker og rådføre seg med dem samlet, hvis han vil, men han behøver det ikke etter konstitusjonen.

Presidenten har videre overkommando over hær og flåte og leder utenrikspolitikken. Grunnloven sier at han fra tid til annen skal gi kongressen opplysning om «rikets tilstand» (the state of the union) og anbefale slike tiltak som han anser nødvendige og nyttige. Gjennom disse budskap til kongressen har mange presidenter i nyere tid tatt initiativet til betydningsfull lovgivning.

Presidenten må ha senatets godkjenning av traktater og embetsutnevninger, men han er ikke avhengig av flertallet i kongressen på samme måte som en parlamentarisk regjeringssjef er det. På den annen side har mange presidenter i nyere tid merket vanskene med å gjennomføre et program mot et flertall i kongressen. Presidenten har veto overfor beslutninger i kongressen, men hvis kongressen gjentar en beslutning med to tredjedels flertall i begge hus, blir den lov.

Den tredje statsmakten – den dømmende – la grunnloven til høyesterett og til lavere domstoler som den gav kongressen i oppdrag å organisere. Dommerne i høyesterett blir utnevnt på livstid av presidenten med senatets samtykke. Høyesterett dømmer mellom annet i alle saker der De forente stater er part, i saker mellom to eller flere av enkeltstatene og i alle saker som angår grunnloven. Gjennom sine avgjørelser fortolker den grunnloven og avgjør om nye lover er i samsvar med eller i strid med grunnloven. Grunnloven selv har ingen bestemmelse om at høyesterett har adgang til å prøve grunnlovsmessigheten av nye lover. Men ettersom grunnloven stod over alle andre lover, og høyesterett skulle våke over at den ble overholdt, ble det etter en tid en anerkjent praksis at høyesterett kunne prøve lovene og erklære dem ugyldige hvis de stred mot grunnloven. Denne praksis har gjort høyesterett til en mektig gren av statsmakten i Amerika. I mange perioder har den spilt en betydelig politisk rolle. (…)

 
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 09.04.2008

© Cappelen Damm AS