Tronfølgeloven av 1260

Tronfølgeloven av 1260 er gitt av kong Håkon Håkonsson, som døde i 1263. I loven nevnes hans sønn Magnus (Lagabøte) også som konge. Dette kommer av at Håkon lot Magnus hylle alt i 1257, men det er ikke vanlig å regne Magnus som konge før fra 1263.

Nå for at menn ikke med famlende hånd og letende skal trenge til å undersøke hvem som rettelig skal være konge i Norge, da være det kunngjort for alle nordmenn at kong Håkon, sønn av kong Håkon, sønnesønn av kong Sverre, stadfestet således og lot sette i bok på Frostating hvem som etter rett arvegang skal være Norges konge etter den hellige kong Olavs lover, med råd og samtykke av kong Magnus, sin sønn, erkebiskop Einar og alle andre lydbiskopar, lendmenn og lærde, stallarar og lagmenn og alle håndgangne menn som var tilstede og alle Frostatingsmenn. Og siden kunngjorde kong Magnus, hans sønn, dette i alle landsdeler på tingene, og alle Norges menn samtykte i det for seg og sitt avkom med rett tingtak at denne skipan skal stå derom evindelig som da var gjort og nå følger her:
lagmenn med hele hirden selvstevnet til å søke nord til den hellige kong Olav, hans frende. Og oppnevner hirdstjorene med seg tolv kloke bønder fra hvert bispedømme, og de skal være på ferden innen første måned etter at de spurte kongens død.
     
1. Den skal være konge av Norge som er Norges konges eldste ektefødte sønn, odelsbåren til land og tegner.
2. Men hvis ikke ektefødt sønn er til, da skal kongens sønn være konge skjønt han ikke er ektefødt.
3. Men hvis ingen av disse finnes, da skal den være konge i Norge som er odelsbåren og nærmest i arv og kommet av kongens ætt.
4.  Men etter kongens frafall da er kongsemnet, alle biskoper og abbeder, hirdstjorer og lagmenn med hele hirden selvstevnet til å søke nord til den hellige kong Olav, hans frende. Og oppnevner hirdstjorene med seg tolv kloke bønder fra hvert bispedømme, og de skal være på ferden innen første måned etter at de spurte kongens død.
5. Da skal kongsemnet la stevne Øreting og skal der bli tatt til konge og sverge sine tegner lov og rettigheter og de ham land og tegner.
6. Nå, hvis noen lar seg ta til konge på annet vis enn nå er sagt, da har han forbrutt gods og fred, og (skal være) i pavens og alle helgeners bann og har ikke rett til kirkelig begravelse, og således enhver som følger ham til dette.
7.  Men om hirdstjorer eller hirden forsømmer denne ferd uten full nødvendighet, da er de forrædere mot kongen; men hver oppnevnt bonde som forsømmer denne ferd, skal bøte til kongen 40 mark, men kongen skal bedømme grunnen til forfallet med skjønnsomme menns råd.
8. Men denne ferd skal hver fare på egen kostnad; men kongen skal erstatte utlegget for alle dem som ikke før hadde kongsgods [i len].

Ordforklaringer
stallaren og merkesmannen hørte i middelalderen med til hirdstjorene og dømte i hirdsaker. Merkesmannen var han som opprinnelig hadde båret kongens merke i strid. Stallarens opprinnelige verv var å bestyre kongens stall og sørge for skyss til kongen. Stallaren og merkesmannen fungerte også som mellommenn mellom konge og hird.
håndgagne menn, medlemmer av hirden. De hadde underkastet seg kongen gjennom ulike håndtaksseremonier som varierte etter rang. Gjennom slike seremonier forpliktet de seg til å yte kongen troskap og tjeneste.
skipan, kongelig forordning.
tegner, undersåtter.
hirdstjorer, hirdens styrings- og befalingsmenn.
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 14.04.2007

© Cappelen Damm AS