Kilde: Å slå i hjel

Udraget er fra Erling Sandmo: Voldssamfunnets undergang. Det blå bibliotek 1999

Beretning om et varslet mord

I februar 1663 ble Ivar Rasmussen dømt for tyveri i Strömstad. Egentlig skulle han ha vært dømt til døden og henrettet, men han fikk beholde livet på betingelse av at han ”iche schulle med ord eller gierninger noget menische vførme”. Slike dommer – man kunne kalle dem betingede dødsdommer – var ikke sjeldne. I lys av det som kom til å skje videre med Ivar, er ironien i denne likevel ualminnelig grim.

Som andre tyveridømte og dermed æreløse menn sto Ivar overfor en vanskelig livssituasjon etter rettssaken. Utveien han valgte, skal imidlertid ikke ha vært noen sjeldenhet: han ble bøddel. I en viss forstand kan man si at han levde opp til sine egne domsvilkår ved å leve av å bryte dem.

Han virket på Jæren fram til høsten 1634. I løpet av denne tiden la han seg kraftig ut med Tollef Terland, en bonde på Hetland. Striden gjaldt ødegården Gydal, som det later til at Tollef brukte og Ivar gjorde krav på, som vederlag for et pengebeløp Tollef skyldte ham. Og bøddelen krevde med tyngde:
 
Mestermanden Jffuer Rasmussen [befindes] po atschellige steder, boede vdj Todleff Tærlandtz neruerelse och fraauerelse at haffue truet och vndsagt hannom paa liffuet.
 
Ved en anledning hadde Tollef forsøkt å snakke til bøddelen om striden mellom dem
 
och sagde till Mester Jffuer, giør iche dett, du har loffuet mig andet, sett iche mit aesede bortt.
Mester Jffuer suarde Tollef och sagde, Tier du iche saa schall ieg slae dett hoffuet sønder, att heillen schal driffue paa marchen. Och ieg schal rifue din leffuer och lunge vd. Thoeg saa den krach op som hand saed paa, och søgde Todleff med. Saa at der som hand [vitnet, Alf Austreim] haffde iche kommet jmellom dennom och ført Todleff vd aff døren, daa haffde mester manden drebt hannom.
 
En høstdag i 1634 stanset Ivar hos Anders Lauritsen på Lutsi. Han fortalte Anders at han var på reise
 

til byen om nogle misdedere at reffse. Och daa talde hand om Todleff Tærland, att hand schulle drages med hannom om Gydall. Hand sagde at hand schulle see hans hierte bloed dett første hand kom hiemb.

På veien hjem fra byen – Stavanger – kom bøddelen forbi Asgaut Hytland, som sto og skar i åkeren, og spurte ham om Tollef var hjemme. Det visste han ikke, svarte Asgaut, som spurte tilbake om Ivar nå var forlikt med Tollef. ”[D]ersom det komb iche j bedere maade emellom dem, daa var det fahre at hand sloeg hannom jhiell,” svarte Ivar.

Den neste han traff, var Torstein Toresen sagmester, som arbeidet i sagen sin ved Ørsdalsvannet. Torstein spurte som Asgaut om det var kommet til forlik mellom de to fiendene. Til det sa Ivar at ”de blef aldig forligt førend ieg dreber hannom”.

Til slutt traff bøddelen Tollef på Slettebømarken, ved siden av noen stokker som Ivar hadde latt hugge i Tollefs skog. ”[H]uj lader du huge j min skow och kiørre aff,” spurte Tollef. ”Jeg schal beholde gaarden och giffue deg en dieuffel,” sa Ivar og bøyde seg ned mot en øks som lå ved siden av tømmeret. Men Tollef var raskere, grep øksen først og slo Ivar ”j hoffdet saa hand døde straxt”.

 Rettssaken etterpå strakte seg over to sesjoner med nesten syv års mellomrom. Saken kom opp først høsten etter, i 1635, og ble avsluttet sommeren 1642. Før dommen ble avsagt, ble dokumentet som viste at bøddelen hadde vært tyveridømt og levde på vilkår, lagt fram i retten. Selve domsavsigelsen er så interessant at jeg siterer den i sin helhet.

Daa effter denne sags erfahring och egentlig tildrag, befindes mestermanden Jffuer Rasmussen po atschellige steder, boede vdj Todleff Tærlandtz neruerelse och fraauerelse at haffue truet och vndsagt hannom paa liffuet Och der de faa dager der effter er vforuarendes fundens vdj marchen hos noget timmer som Mester Jffuer vden tilstand haffde ladet hugge vdj Todleffs skow. Och Todleff med lemfeldighed spurde hannom ad huj hand giorde dett. Daa giør mestermanden sig straxt wred och forbetteret, griffuer effter en øxe och ville haffue slaget med, och fuldkommet hans førige løfte paa hannom, men Todleff /: som wel viste huad for en offuerdadig skalch hand var forekommen :/ bleff øxen snarer megtig end mestermanden. Och giffuer hannom i det samme id øxehammer slag j hans hoffuett huor aff hand fich sin banne. Saa at Vj med en goed samuittighed, och effter Vores forstand jche retter eller anderledes kand forstaa jnd att Todleff Tærland ioe giorde samme skade aff nødwerge, paa den offuerdadig skalch, som hand var forkommen, som iche haffde skonnet Todleff, om hand haffde bleffuen øxen først megtig.

Thi ehr med be:tte wores kiere Laugmandtz raadføring herom for rette kiend. At Todleff Tærland bør /: for for:ne drab :/ at nyde sin fred. Bøde halff boed til efftermahlsmænden, sampt teigne gield och fredkiøb till Kongen effter lougen.

Den er som et folkeeventyr, denne historien. Først og fremst på grunn av sekvensen hvor bøddelen treffer mennene som står og arbeider og har nesten likelydende samtaler med dem – samtaler som likevel bygger opp spenningen mot fortellingens utløsning, det skjebnesvangre møtet med Tollef. Men slektskapet med eventyrgenren er også helt klart i sorenskriverens oppsummering, som tillegger både Tollef og bøddelen tanker og egenskaper som ikke er fundert i noen av sakens vitneutsagn. Og som om ikke framstillingen i seg selv skulle være klar nok, kaller dommeren den drepte ”en overdådig skalk” to ganger i løpet av domsavsigelsen. Dette var ingen hvilken som helst nedsettende betegnelse, men et klart krenkende utsagn. Året i forveien hadde sorenskriveren selv avsagt dom over Rasmus Olsen fordi han hadde kalt Rasmus Grude ”en gamel skalch, som souff om dagen, och wogte om nathen”. I den domsavsigelsen het det til og med at den dømte ble straffet nettopp for sin ”overdådighet”. Rasmus Grude ble kjent fri fra navnebrorens beskyldning, og det var viktig nok. Ovenfor har jeg argumentert for at ”skalk” betydde ”løgner” i betydningen æreløs, ikke-tilhørig. Som ærekrenkelse var dette et farlig ord. Som del av en domsavsigelse tjente det som argument for å gi Tollef Terland den mildeste dommen noen dømt drapsmann fikk i Jæren og Dalane i vår periode. Selvforsvar er brukt som argument også ved andre anledninger, men ikke med så store konsekvenser for straffeutmålingen som her.

Begivenheten var imidlertid konstruert eller strukturert på en måte som gjorde utfallet – den milde dommen – nesten selvsagt da det kom. Stadig nye vitner kom fram og fortalte hvordan bøddelen hadde truet Tollef og framprovosert en endelig konfrontasjon som måtte komme. Og slik sorenskriveren først stiller disse forvarslene sammen, og oppsummerer dem til slutt, ligger det som ser ut som en tilslutning til lokalsamfunnets konstruksjon av bøddelens død som en moralsk riktig hendelse. Den måtte skje, den var en konsekvens av Ivars eget ”forrige løfte”. Ironisk nok er det da også det det er – i dobbel forstand. Den tyveridømte Ivar Rasmussen hadde i sin tid sverget på sitt liv at han ikke skulle være andre til hinder i ord eller gjerning. Da han ble det, rettferdiggjorde retten og omgivelsene at Tollef Terland drepte ham. Tollef ble bøddelens egen bøddel.

 
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 16.04.2008

© Cappelen Damm AS