Norsk nasjonal identitet i dansketiden

Av Øystein Rian.

Holdt som foredrag i P2-akademiet 25. oktober 2000

Inspirert av det store forskningsprosjektet ”Utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet”, har professor Øystein Rian ved Universitetet i Oslo ført temaet lenger tilbake i tid og undersøkt hvordan vi kan spore en norsk nasjonal identitet allerede i dansketiden – og kanskje enda lenger tilbake.

 (…) Men lagene av følelser var mange, og det vil være nyttig å sortere dem litt: For det første dreide det seg om en bevissthet om landet Norge, om trekk ved naturen, klimaet, språket og samfunnsforholdene som ble oppfattet som særegne, og at folket som bodde her var nordmenn. Dette var en eldgammel bevissthet, og den ble befestet ved at Norge og Danmark var så ulike på mange måter.

For det andre fantes det også i dansketiden samfunnsordninger som synliggjorde at Norge var en enhet: Kongen var konge over Danmark og Norge, det var snakk om det norske riket og den norske kronen. Det norske riksvåpenet, løven med øks, kunne folk se på myntene. Det fantes embeter som var felles for hele Norge, og det ble holdt møter for hele landet.

For det tredje betydde den felles norske loven mye. Folkets idealkonge var opprettholderen av Norges lov. Storparten av den voksne befolkningen møtte å tingene, der alle rettssaker ble avgjort. Her stod Norges lov stadig i fokus, slik at rettstanken ble knyttet til ideen om Norge. Også når folk henvendte seg med klagebrev til kongen, viste de flittig til Norges lov.

For det fjerde betydde hæren mye etter at den ble etablert i 1640-årene. Da intensiverte myndighetene bestrebelsene på å knytte norsk patriotisme til troskap mot kongen, i en parallell til Sverige, der folket lenge hadde måttet gjøre utstrakt militærtjeneste. Parolen i propagandaen var å kjempe for konge og fedreland. Nordmennene klarte å forsvare sitt eget land i en lang rekke kriger mot Sverige, og det bidrog til å styrke den nasjonale identiteten. Og nettopp fordi myndighetene knyttet dette til kongetroskapen, ble det mer legitimt å uttrykke seg norskpatriotisk etter 1660. Men her gikk det stadig vekk en grense, der det ble en farlig utfordring mot myndighetene å uttrykke seg slik at det hadde brodd mot danskene. I mange sammenhenger klarte nordmennene selv å holde seg innenfor denne grensen, og det var mest hensiktsmessig når de skulle oppnå noe av øvrigheten.

Men det er likevel et faktum at den norske bondeallmuen var den mest gjenstridige i hele Norden. I Norge gjorde det seg gjeldende mer motstand og sabotasje mot myndighetenes ordrer enn i nabolandene. Denne motstandsånden hang trolig sammen med at den gamle norske eliten ble skjøvet til side og at de samtidig tapte sin egen kirke. Den gamle elitens etterkommere var storbønder som ledet sine sambygdinger i protester og konflikter. For eksempel kranglet de i flere generasjoner om hvordan tienden skulle deles og hvor mye som skulle betales. Problemet i Norge var at øvrighet og befolkning var mer fremmede for hverandre enn i nabolandene. Dette ble riktignok bedre fra slutten av 1600-tallet, da den norske embetsstanden ble mer selvrekrutterende, men det var likevel en stor kulturforskjell mellom de norske bøndene og en ny elite som i politisk, sosial og kulturell forstand var dansk-norsk, men som selv forbausende raskt følte seg som norsk.
(…)

Nordmennene i København er interessante i historien om norsk nasjonal identitet i dansketiden. Det norske Selskab i de siste tiårene av 1700-tallet er velkjent – her hadde Wessel sin faste plass. Men ellers har nordmennene i unionshovedstaden vært underfokusert. Det fantes tusener av dem der. Danskene har pleid å hevde at de ble danske når de flyttet til København, men da ser de helt bort fra at byen var felles hovedstad både for Danmark og Norge. Ludvig Holberg la vekt på at det var stor forskjell på danskenes og nordmennenes nasjonalkarakter. Han skrev at han trivdes best i selskap med danskene. Men selv kalte Holberg seg nordmann, og det er lett å se at hans hjerte banket fortere når han skrev om Norge og nordmenn; det synes å ha dreid seg om en geografisk avstandsforelskelse, mens bysbarnet Absalons fedrelandskjærlighet 150 år tidligere mest hadde vært en avstandsforelskelse i tid. Holberg la vekt på at nordmennene bidrog mye til Danmarks velstand: Han sammenliknet Danmark med en sjø og Norge med en elv som rant ut i sjøen slik at den ikke tørket ut. En tredje bergenser, Arent Berntsen, levde midtveis i tiden mellom Absalon og Holberg og gjorde som Holberg karriere i København. Arent Berntsen gav i 1656 ut Danmarckis og Norgis fructbar herlighed; det var en omfattende topografisk skildring av de to rikene. Her er han overstrømmende i sin ros av norske naturherligheter og av landets innbyggere.

 Peter Wessel Tordenskiold var en genial sjøkriger under den store nordiske krig. Hans mange etterlatte brev røper ham som varmtfølende norsk patriot. Da han 28. juli 1714 skrev et brev til kongen, undertegnet han seg ”som en fattig norsk gutt” – han brukte altså den gang det særnorske ordet ’gutt’. Og da han 16. november 1716 roste mannskapets innsats under den fantastiske aksjonen i Dynekilen, der en stor svensk flåte dels ble erobret og dels ble ødelagt, bad han om et ”nådes tegn for os Dynekilens norske drenge”. Det var ikke Danmark, men Norge han konsentrerte sin oppmerksomhet om, og heller ikke noe enkelt distrikt eller sted. Under det svenske presset bekymret Tordenskiold seg for hvordan ”det fattige Norge” kunne bevares mot fienden, og han gledet seg over at Karl 12. ar blitt ”forårsaget at forlade mit så kjære fæderneland”. I likhet med andre nordmenn i dansketiden hadde Tordenskjold lett for å mene at han ble dårlig behandlet av sine overordnede. Da han i august 1717 var ulykkelig over hvordan han ble motarbeidet, skrev han at selv om han ingen heller ville tjene ”end min allernådigste konge og ælskelig fæderneland, så er dog ikke at undre, om både lyst og kjærlighed forgår, og da at søge brødet andensteds”.

Etter at Tordenskiold ble drept i duell 30 år gammel i 1720, ble han lagt i en simpel kiste uten skikkelig begravelse. Det var et symbolsk uttrykk for at myndighetene så med blandede følelser på at nordmenn gjorde seg gjeldende i marinen. I alt utgjorde norske sjøfolk langt over halvparten av mannskapet på flåtebasen Bremerholm i København.

I straffebestemmelsene for marinen var det strengt forbudt å komme landsmenn til hjelp når det brøt ut slåsskamper. Det å slåss var i seg selv straffbart, men hjelp til landsmenn fordoblet straffen – det var en bestemmelse som særlig var myntet på de norske matrosene. i 1771 fikk imidlertid de mange norske matrosene i København anledning til å støtte landsmenn. Flertallet av soldatene i kongens garde var norske bondegutter. Inn under jul 1771 gav Johan Friedrich Struensee ordre om at garden skulle oppløses, og soldatene skulle fordeles på danske regimenter. Da gjorde de norske gardistene mytteri. De ville ikke bli skilt fra kameratene sine og forlangte pass til å reise hjem til Norge. De norske matrosene støttet sine landsmenn, og Struensee måtte gi dem lov til å reise hjem – noen uker seinere ble han styrtet i et kupp. Denne dramatiske hendelsen fikk Johan Nordahl Brun til å skrive For Norge, kjempers fødeland, der det i et av versene stod: ”Den vrede livvagts tordenbrak forklarer trolig nordmenns sak.” Sangen ble forbudt av sensuren, men ble lært utenat og sunget over hele Norge i årene som fulgte. At vanlige bondegutter i uniform var nasjonalsinnet, fikk man igjen erfare i garden i København under krigen i 1808. Da det på oppstilling ble kunngjort at hæren i Norge hadde vunnet viktige seirer over svenskene, brøt de norske gardistene den militære orden og jublet hemningsløst og med spreke hallingkast. Det var en etnisk manifestasjon av glede!

 
 
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 16.04.2008

© Cappelen Damm AS