Problemstilling: Konsekvenser av pesten

Lærebokas svar på problemstillingen "Konsekvenser av pesten".
PESTENS VIRKNINGER
En betydelig og vedvarende befolkningsnedgang var altså pestepidemienes umiddelbare virkning. Men hvordan slo dette ut i befolkningen?
 
 Bedre kår for bøndene
Det kan virke selvmotsigende å si at pesten var en lettelse for bøndene. Mange av dem døde jo, og knapt noen unngikk å miste kjente og kjære. Dette er et perspektiv som ofte forsvinner i historien. Likevel ble det på mange måter enklere å leve for dem som overlevde pestepidemiene. I høymiddelalderen hadde befolkningen vokst. Konsekvensen var stadig trangere kår for bøndene. Flere og flere ble leilendinger, som måtte betale stadig større deler av produksjonen sin i landskyld, skatter, tiende og andre avgifter.
 
I senmiddelalderen ble hele denne utviklingen snudd om. Nå var det plutselig rikelig med jord. Folk flyttet til sentrale strøk, og den dårligste jorda ble forlatt. Ødegårder ble slike forlatte gårder kalt. Rundt 1500 regner man med at omtrent 60 % av norske gårdsbruk lå øde.
 
Et resultat av de bedrede kårene var at det ble vanligere å holde husdyr. Korndyrking var normalt den mest effektive utnyttelsen av jorda, og hadde derfor bredt om seg da ressursene var knappe i høymiddelalderen. Nå som jord ikke var mangelvare lenger, kunne folk koste på seg å ha husdyr. Det er et tegn på at folk fikk det bedre. Mer kjøtt og smør sikret et mer variert kosthold. Samtidig var det gunstig for jorda. Husdyra sørget for at det ble mer gjødsel og mindre fare for at jorda ble utpint.
 
 Krise for adelen
Mens bøndene fikk det bedre etter pesten, fikk adelen det vanskeligere. Befolkningsfallet gjorde det umulig å opprettholde det høye landskyldnivået fra høymiddelalderen. I kjølvannet av pestepidemiene falt landskylda med ca. 75 %, selv om dette tallet skjuler store regionale forskjeller. I sentrale strøk var landskyldfallet som regel mindre, mens det i perifere områder vanligvis var enda høyere.
 
For dem som eide jord, var tiden forbi da det automatisk gav betydelige inntekter å leie bort jorda. Nå gjaldt det å tenke ut nye måter å skaffe seg overskudd på. Adelen satt ikke passivt og så dette skje. Vi har tidligere sett at adelen overalt i Europa mobiliserte for å forsøke å demme opp for det kraftige landskyldfallet.
 
Noen steder, som i Øst-Europa, klarte adelen ved en kombinasjon av militære maktmidler og samarbeid å holde bøndene nede og bevare det høye landskyldnivået. Danmark fulgte i hovedsak dette østeuropeiske mønsteret. Senmiddelalderen er adelens glansperiode i Danmark, mye med bakgrunn i at de der klarte å binde bøndene til godset gjennom stavnsbånd (bøndene hadde ikke lov til å flytte) og pliktarbeid (bøndenes pålagte arbeid for godseieren).
 
Noen steder i Norge kan vi se tendenser til at adelen styrket sin kontroll over bøndene, som rundt de viktige festningene Båhus og Akershus. Der var det fruktbare jordbruksbygder og gode muligheter for å kontrollere et vidt oppland fra festningen.
 
Men dette var utypisk for landet som helhet. I Norge klarte ikke adelen å sikre seg et tilsvarende grep om bøndene som det den danske adelen klarte. Det var to momenter som gjorde den norske adelen særlig sårbar. For det første var de topografiske forholdene i landet dårlig egnet for storgodsdrift, som de fleste andre steder i Europa utgjorde adelens viktigste inntektsgrunnlag.
 
For det andre var den norske adelen uvanlig sterkt knyttet til kongen. Dette var, i hvert fall et stykke på vei, en konsekvens av dens relative fattigdom på gods. De dårlige forutsetningene for egne inntekter gjorde kongstjeneste desto mer attraktiv og nødvendig, fordi den gav gode inntekter.
 
Kongefellesskapet i 1319 betydde ikke noen plutselig forandring av dette. Kongens apparat av ombudsmenn fortsatte stort sett å fungere som før, bortsett fra at det var riksrådet som ofte hadde den overordnede styringen, og ikke kongen. Det var først med befolkningsfallet etter 1349 at dette forandret seg. Med færre mennesker til å betale skatter og avgifter ble også kongens inntekter drastisk redusert. I tillegg ble kongen i økende grad oppslukt i begivenheter som foregikk i nabolandene.
 
 
Kirken tilpasser seg
Kirken ble særlig hardt rammet av pesten av to grunner. Den første var at prestene gav døende den siste olje og derfor var spesielt utsatt for smitte. Den andre grunnen var at kirken var landets største godseier. Den fikk derfor merke konsekvensene av landskyldfallet særlig hardt.
 
Likevel klarte kirken seg relativt godt gjennom pestepidemiene. Kirkens åndelige makt ble på mange måter styrket av krisen, fordi folk henvendte seg til Gud når alt gikk dem imot. Det materielle uttrykket for dette var de enorme jordmengdene kirken ble sittende med ut over i senmiddelalderen. Rundt 1500 regner man med at kirken eide omtrent 47,5 % av jorda i landet. Det meste av tilveksten i senmiddelalderen ble gitt som sjelegaver av vanlige bønder til kirken.
 
Det hjalp også kirken at den var en internasjonal organisasjon som kunne trekke veksler på hele det veldige administrasjonsapparatet som fantes i Europa. Dette innebar også at kirken slapp å bruke masse energi på å slåss med andre rivaler om de nå knappere ressursene som fantes – her er forskjellen fra kongenes situasjon åpenbar.
Cappelen Damm

Sist oppdatert: 12.11.2009

© Cappelen Damm AS